lørdag, juni 25, 2005

Kræsjlanding i Peru

Hvorfor ble det så stille? Vi tilbrakte tre, fire fantastiske uker i Peru. Et fantastisk land. VI besøkte Lima med katakomber og ca 10.000 hodeskaller lagret i kasser. Vil ble stoppet på gaten med hilsenen ” Thank you for visit us. God bless you.” Vi fløy over Naqa linjene – og sture var pilot og fløy flyet alene!! Vi besøkte de flytende øyene på Titcacasjøen. Gikk ned i Colca Cannyon. Verdens dypeste canyon. 1000 meter rett ned og 10 000 meter rett opp etterpå.

En liten episode i Nasqa fortellere hvorfor vårt planlagte 2 ukers opphold ble til 4 uker og vi fortsatt ikke kom halvveis i rundreisen. Det var en fredag ettermiddag. Rundt kl. 17 jeg tok oppstilling på en benk ved torget eller Plaza Major i Nasca. Foran meg på murkanten tok fire, fem kvinner også plass etter hvert. De hadde med seg hjemmelagde deserter i plastglass og nyristede nøter til salgs. Et dagsverk ville kanskje innbringe de en tier eller to. En fattig uteligger eller bonde, vanskelig å bedømme, kommer ruslende forbi. Han stopper ved den første kvinne og finner mynten sin dypt begravet i lommen. Han bestiller en dessert til ca kr. 0,50. Kvinnen gir han plastglasset, men nekter å ta i mot mynten. Mannen fortsetter litt lenger bortover og stopper for å kjøpe en pose nøtter. Det samme gjentar seg. Han får nøttene, men kvinnen avviser mynten. Regelen er tydeligvis at man tar ikke betalt fra noen som bruker sin siste mynt for å handle mat hos deg.

Slik mannen ser ut ville han neppe sluppet inn på Oslo City hvor vi velter oss i softis, CD’er og moteklær. Vi er definitivt rikere, men har vi grunn til å hovere?

Ute på Titicasjøen gikk det litt skeis. Børre fikk et svært hjerteinfarkt. Ble forsøkt hjulpet med Colablad og andre urter uten nevneverdig suksess. VI ble sendt med fly og blålys til en privat i Lima. Når vi kom dit var det for så vidt bare fryd å gammen. En kjapp opperasjon, en masse penger og vips så var vi hjemme i Norge igjen.

PS: Korrektr på siden er ikke lest enda…

fredag, mars 04, 2005

Amasonas – Kemenpugarden

Vi fløy opp fra Rio til Manaus hvorfra vi satte ut på eleven med båt og en indianer som guide. I 2,5 3 timer reiste vi oppover elven før vi kom opp til jungel-lodgen vi skulle bo i. På veien gikk vi tom for bensin. Båtføreren, som også var indianer, og guiden vår hoppet over bord og svømte båten de siste par hundre meterne.

Lodgen, en liten hytte bygget av sedertre ved elvekanten ble bestyrt av en indianerkvinne og hennes barn. Tre jenter og en gutt. Full service med frokost klokken 0730, lunsj kl 1300 og middag kl 1900. Eller akkurat når det passet oss. Eget dieselaggregat utenfor hørevidde gav oss full komfort med lys og varme dusjer.

Vi har padlet i små side-elver på jakt etter aper, dovendyr og fugler. Og sett mange. Vi har fisket piraja. Thea ble pirajadronning med fire fisker på en dag. Ganske artig forresten. VI er vant til å være stille når vi fisker, men skal når vi skulle fiske piraja gjaldt det å lokke de til seg med å piske i vannet med fiskestangen. Deretter kaste ut kroken agnet med rått kjøtt på samme sted. Så gjaldt det å nappe de opp når de bet. De sleipe svina var skikkelig raske til å stikke av med kjøttet uten å sette seg fast i kroken. Med fisken vel oppe i båten gjaldt det å passe fingrene før man fikk kakket den i skallen.

Vi har gått på tur i jungelen og sett drøssevis av planter, fugler og innsekter. Vincent, indianerguiden vår, stoppet omtrent med hvert tre for å fortelle hvordan det ble brukt til medisin, mat, redskap eller hvordan forskjelleige dyr brukte treet. Vi fikk også klar forståelse for hva som menes med regnskog.

En natt var vi ute på krokodillejakt. Med en kraftig lyskaster kunne vi se lysende øyner på alle kanter. Og oppe i trærne lyste det i slangeøyner. I skikkelig Crocodile Dundee stil, utstyrt med lasso på en stang, listet vi oss innpå med lyset rett mot øynene dens. Det gjaldt å hypnotisere den med lyset så den lå stille. Vi fikk lassoen rundt nakken dens og dro til. Deretter gjaldt det å passe seg for halen dens. Den er kraftig nok til å slå oss i svime, i hvert fall over bord. Ordentlig spennende hobby det der.

Amasonas har vært helt mega. Vi har slappet av og kost oss med masse dyr rundt hytta. En liten brølape unge er for eksempel et hyggelig kjæledyr. Tiden har gått fryktelig fort og hver dag hver dag har vært spekket med opplevelser.

Kemenpugarden er forresten indiansk og betyr hei.

Se bilder

lørdag, februar 26, 2005

Rio De Janeiro – glem det!

En gjeng av surpomper med kun sex og samba i hue! Ikke for det, sex og samba er ok det, men det er ikke det jeg vil at de skal tenke på når jeg er i banken, eller kjøper flybilletter, eller står i kø på super’n! Men det er det de tenker på. Helt sikkert! Det går ikke an å tenke på det de egentlig er satt der til å gjøre og så prestere så lite. Derfor er jeg helt sikker på at de tenker mer på sex og samba enn banktjenester, billettsalg og prisregistrering.

Vi planla et par, tre dager i Rio. Skulle bare bestille flybilletter og en guide i Amasonas. Deretter se på byens attraksjoner. De beste attraksjonene er forresten de som er ikledd en tanntråd, men det var ikke de vi kom for å se på. I hvert fall ikke offisielt. Vi skulle se på Jesus-statuen, Sukkertoppen og Santa Teresa.

Den første dagen gikk med til å booke flybilletter, for ingen ting fungerer som planlagt i Brasil. Det gjorde den andre dagen også. Sammen med guidebookingen. Den tredje dagen gikk også med på å booke flybilletter og guide. Den fjerde dagen gikk med til å betale flybillettene. Det gjorde den femte dagen også, for ingen ting virker som planlagt i Brasil. Den dagen tenkte vi også å se på Santa Teresa. Et spennende område av byen med kunstneriske trapper. Den beste – og nesten eneste måten å gjøre det på er å ta den helt spesielle trikken opp og deretter spasere ned. Men den femte dagen i byen streiket trikkearbeiderne. Sikkert en helt betimelig streik, men de trengte jo ikke å gjøre det akkurat den dagen syntes jeg. Vi bestemte oss derfor å ta trikken opp den sjette dagen, men da var trikken stengt. VI dro på sukkertoppen istedenfor.
Sukkertoppen var super. Flott utsikt over byen og Copacabana, stranda med de tanntråd-kledde. Fra sukkertoppen gikk vi ned og tok bussen tilbake til hotellet vårt. Vi bor like ved Copacabana. Naturligvis. Det ble en skikkelig sightseeing i Rio. Bussen gikk jo motsatt vei av det skiltene sa, for ingenting funger som forventet i Rio.

Men Copacabana leverte. Vi har badet i Atlanterhavet for første gang på over et halvt år. Det var fint. Veldig fint. Vi har møtt en smilende taxi-sjåfør i en ”shared taxi”. Men så hadde han også en timelønn på linje med en norsk advokat de minuttene vi satt på. Resten av tiden har vi ventet.

søndag, februar 13, 2005

En stadion i Santiago

Vi tok ti dager i Chile. Med Santiago som base. Siden Chile bare er fjell og kyst tenkte vi at vi måtte se begge deler. (Det er i grunnen godt gjort å plassere Santiago verken i fjellet eller ved kysten i et land som dette)

Sammen med Tory, Isabel, Emma, Joyce og Gerry – alle fra England – dro vi på en to dagers vandring med telt og sovepose i Andes. Vi hadde en strålende tur opptil drøyt 3000 meter hvor vi overnattet ved et lite tjern, tente bål og så på stjernene. Chile regnes som et av de beste stedene å observere stjernehimmelen fra. Vi (Dvs. Hedda og Thea) badet i vannet som hadde vært is bare for noen timer siden. Vi snudde ved iskanten og gikk ned igjen til 2000 meter.

Etter en ny mellomlanding i Santiago reiste vi ut til Valparaiso, en pussig havnebyen utenfor Santiago. Første dagen reiste vi sammen med Ruchell fra New Zealand. Vi bodde på et bitte lite hotell som blir drevet av tre gamle damer. De syntes det var utrolig hyggelig å få besøk av en backpacker familie fra Norge. Vi ble kost og degget for og hadde en ordentlig hyggelig tid. Damene var helt rå på fotballspill. Du vet, den typen med fire stenger på hver side som man snurrer rundt for å skyte ballen i mål. Rundt byen er det bratte skråninger bebygget med tilnærmet slum. Adkomsten til disse områdene var ganske morsom. Enten via en underjordisk tunnel frem til et heistårn eller via svært bratte ”Fløyen-baner”.
Santiago er skikkelig laydback. Byen har fått oss til å senke skuldrene og slappe skikkelig av. Vi har tilbragt tiden med å rusle i byen og hatt et par fine søndager i en av de mange parkene – akkurat som de fleste andre Santiago-familinene. Og selvsagt har vi sett nasjonalstadionet som Pinochet gjorde om til et fengsel og torturkammer.

Se bilder fra Chile.
PS: Bildene fra New Zealand som ikke kom frem er nå fixet og kan besiktiges nedenfor

lørdag, februar 05, 2005

Vi brøyt opp fra ”The house of the rising sun” og gikk ut i Wellington. Vi tilbrakte en kjølig formiddag på museet – og kan slå fast at der kunne vi blitt et par dager. Vi studerte vulkaner og jordskjelvs simulatorer. Ganske heftig å stå inne i et hus mens det rister til 7,5 på Richters skala. Jordksjelve er ganske vanlig på NZ. Deretter slo vi oss ned på en skikkelig bohemsk cafe med store capuchinoer og varm sjokolade med krem og ”mush mellows”. Ekstremt godt.
Fra Wllington reiste vi opp til Napier som ble rasert av et jordskjelv i 31 og bygget opp igjen i Art Deco. Akkurat slik Ålesund er for Art Nouvea er Napier for Art Deco. Vi gikk liksom automatisk og leita etter mafiaen fra forbudstiden. Ekstremt flott.

Etter et par, tre dager med kultur måtte vi ha litt action igjen. Vi dro inn til Taupo hvor Thea, Sture og Hedda gikk opp i et gult småfly. Flyet loopet to ganger i luften før de hoppet ut i fallskjerm fra 12000 fot. Falt 2,5 km rett ned mot bakken opp i 220 km/t. Snurret opp ned og slo salto før de dro i snora og utløste fallskjermen. De dalte med spiraler og utsikt i 3-4 minutter før de landet på flyplassen foran et applauderende publikum og foreldre med hjertefrekvens høyere enn vi trodde var mulig. Ekstremt adrenalinkick! For alle!

Vi prøvde oss på 4 hjuls motorsykkel på 90 ccm. Det var gøy. I hvert fall syntes Sture og Børre det, men det bleknet litt etter fallskjermshoppet som fortsatt satt i nervesystemet.
På vestkysten av nordøya i Whalers bay fant vi et liten camp i skogen. Vi voksne pratet med Lynn fra Spania og Gerd fra Tyskland og enda et par til, mens barna tok den helt ut i taubanen, repløypa og sportslåven. Forresten utstyr som du skulle sett Henning når du planlegger utearealet for den nye skolen. Det gav utfordring og action til alle som er tore nok til å beherske det. Var så heftig at vi utlove mattefri hele neste dag til de som klarte det. Det kostet oss tre t-skjorter, en shorts og masse svette. Det ble en ekstremt koselig overnatting. Vi vet ikke helt hva det var med stedet, men vi storkoste oss. En liten høydare.

Neste dag gikk vi på surfeskole. Ekstremt gøy. Og yepp! Hedda, Sture og Thea gikk rett opp og ble stående på brettet mens de surfet i meterhøye bølger.

Vi overnattet hos Pete som er gammel politimann og var hjemme alene før vi avsluttet oppholdet på øya med noen ekstreme trær. Helt i nord fant vi en skog med trær opp til 51 meter høyde, 5 meters diameter og 2000 års voksetid! Umulig å feste proporsjonene på film.
Det har blitt ekstremt mye farting på NZ. Vi har kjørt ekstremt mye bil for å komme oss rundt. Og enda har vi bare sett og opplevd litt av hva Nordøya har å by på. Det er rett og slett ekstremt mye å prøve og mye og se. Her er klima, lukter og terrengformasjoner som ligner ekstremt på Norge og her er det utfordringer for alle, uansett suicidalsk nivå! Men det ble ekstremt dyrt.

Se bilder

tirsdag, februar 01, 2005

Alt er ekstremt her!

Vi la om turen litt og droppet Samoa. I stedt la vi inn et opphold i New Zealand, ekstremsportens hjemland. Alt her er ekstremt. Til og med sengene. Det fikk Børre erfare. Han ramla ut av senga. Øverste køye, må vite. Bare for å hindre at noen av barna ramlet ut fra køyene uten rekkeverk ble Børre og Solveig, mot heftige protester fra et samlet barnekor, plassert øverst. Børre markerte altså risikoen ved de ekstremt høye køyene ved å stupe ut midt på natta. Etter fullbyrdet salto med mellomlanding på Heddas ben skallet han hodet i Theas seng og rev ned Stures forkantbord med handa. Var groggy hele neste dag.

Menneskene er også ekstremt hyggelige. Hedda fikk problemer med øret sitt igjen når vi landet. Minibuss sjåføren tok konsekvensen av det og kjørte oss fra legesenter til legesenter helt til hun fant et som holdt oppe på lørdags kveld. Alle passasjerene var involvert i problemet og en av dem åpnet sin oppakning for å vise oss øreproppene han brukte for å unngå det samme problemet. For det hadde han slitt med i mange år når han fløy. Prisen på akuttmottaket var også ekstremt høy for den saks skyld.

Vi landet i Aukland hvor vi leide oss en bil. Igjen. Offentlig kommunikasjon er nemlig det eneste som ikke er ekstremt her. Det er verken ekstremt godt eller ekstremt billig. Bortsett fra inne i Auckland sa. Der er det gratis. Vi dro ned til Otorohanga hvor vi fant et ekstremt rolig og ekstremt hyggelig backpakker hostel. Det var ingen andre gjester der når vi ankom. Etter hvert kom Hr. og Fr. pensjonist fra Canada. De var ute på en tre måneders tur. Vi fikk en ekstremt hyggelig prat utover kvelden og barna fikk lekt med eierens barn, hund og katt. Etterpå så vi på kiwier. Nasjonalfugl, nasjonalsymbol og nasjonal stolthet.

Påfølgende dag møtte vi Kearen. En av NZ mest erfarne og kjente huleutforsker. Han brukes ofte som ekspert på TV når det er snakk om huler. Han tok oss med på en skikkelig hulevandring. Ikke en som står i turistbrosjyrene som tilpasset for barn, men en han mente de ville klare. Det ble en ekstrem tur med nedfirning i tau på flere måter, forbi stup og gjennom sjakter, kryping gjennom åletrange tunneler og vassing i iskaldt vann som rakk Thea og Sture til issen. Hedda var skikkelig helt og vasset frem og tilbake for å bære de over det dypeste partiet. Vi andre sto fanget i en sprekk og så på uten mulighet for å komme frem å hjelpe. Vi så stalaktitter og stalagmitter som har brukt 100.000 år på å vokse og vi så innsekter og lysende ormer som levde i hulen. Skikkelig spennende opplevelse.

Den natten overnattet vi hos Ross som driver med oppdrett av afrikanske strutser. De kan bli 160 kg og kan sparke i hjel en løve for å beskytte avkommet. Vi var med på mating om kvelden før han tok oss med ut i skogen for å se på glødende ormer. Utrolig fascinerende skapninger som lyser opp omgivelsene når de blir mange nok samlet på et sted. Og det var de her. De var ekstremt mange.

Vi tilbrakte to dager i Tongariro Nasjonalpark. Vi klatret opp vulkaner og trasket i bushen og speidet utover gamle krater. Vi var oppe på ca 2700 meter på det høyeste. Hvis du har sett Ringenes Herre har du helt sikkert sett bilder av taggete fjelltopper her i fra. I Australia erfarte vi at alle turer i bushen var beskrevet å skulle ta dobbelt så lang tid som det vi trengte. Såkalte 4 timers turer gikk vi vanligvis rolig på 2 timer. Erfaring har vist oss at i NZ må du gå ekstremt fort for å rekke turen på den oppgitte tiden. 6 timers turer blir fort en utfordring på den måten når man ikke er utrustet eller skodd for slikt.

Etter å ha klatret i vulkaner hele dagen var det fint å kunne avslutte dagen med en skikkelig økt i en stor innendørs klatrehall på hotellet.

Bed & Breakfast er utbredt i NZ. Rom til leie heter det på norsk. Folk som leier ut et rom eller to til veifarende. En hyggelig måte å bo på. Vi bodde hos Steve og Margareth. Planla å starte tidelig neste dag for å komme til Wellington, hovedstaden i NZ, ikke så alt for sent. Etter en sen kveld og lang prat stod vi opp i skaplig tid, men kom oss ikke av gårde før langt på dag etter en ekstremt lang prat til frokost. En ekstremt god frokost for øvrig, med bl.a. fersk fruktsalat og hjemmelaget yoghurt.

Vi landet i Wellington sent på ettermiddagen og fant bolig på et skikkelig hippie sted. Som klippet ut fra ”Frisco” ala 1968. Hele Wellington er for øvrig ekstremt bohemsk. Vi gleder oss til å utforske den i morgen.

Bilder - og mer ekstremiteter på neste artikkel

mandag, januar 24, 2005

See you mate

Det er nesten med tårer i øynene vi reiser her i fra. Vi har storkost oss i 5 uker. Det er rett og slett godt å være i Australia. Det eneste negative er at det er litt langt fra Europa. (Det fikk Børre erfare som måtte hjem en uke p.g.a. noen duster i Norge. Han hadde 80 timer på fly og fly plasser i løpet av 10 dager)

Etter jul- og nyttårshelgen i Port Steven dro vi inn til Ayers Rock med fly. Bare en liten flytur på tre timer(!) som tok oss inn til midten av landet. Mange velger å fly til Alice spring istedenfor og så kjøre til Ayers Rock. Det ligger jo like ved. Bare 45 mil! Bare svippe bortom Bergen fra Oslo liksom!

Vi så solen gå opp over klippen og vi så solen gå ned. Vi så den skifte farge og vi gikk hele runden rundt den og vi klatret til topps oppå den. Den ser liten ut på bilder den klippen, men det er fordi bildene er tatt så langt unna. 1800 moh er det på toppen. På sjøen er det jo ganske vanlig å kunne se horisonten. Fra Ayers Rock så vi horisonten over fastland. I alle himmelretninger.

Vi var kjempeheldige med været. Vi hadde bare 35-36 grader. Uken etter lå det på ca 45 grader. Da blir oppstigningen stengt. Fare for heteslag er overhengende.
Vi fikk også prøvekjørt Holden, Australias egen bil. Og det var også en hyggelig opplevelse.

Børre måtte altså hjemom etter Ayers Rock. Solveig og barna reiste imens opp igjen til Hunter Valley, til Cecnock, hvor de slo seg ned i en hytte med tilgang til svømmebasseng. En uke med matte og svømming. Der ramlet de over familien Bjerke fra Bodø med barna Vilde og Magnus på 9 og snart 11 år. Det var gøy å ha norsktalende barn å leke med.

Vi møttes igjen i Sydney. Hedda er ferdig med Regnereisen og både Thea og Sture er godt over halvveis. Og det etter mindre enn en måneds innsats! Vi nøt de siste dagene i Sydney med fergetur i havna, besøk i akvarium og bading på Bondi Beach.
Se bilder fra Sydney/Port Stevens og Ayers Rock

søndag, januar 16, 2005

Telefon trøbbel over og ut

Vi har hatt litt trøbbel med å få telefonkontakt. Det skal nå være over og vi kan igjen nåes på våre vanlige telefoner. For eMail, se kontakt-siden

søndag, januar 09, 2005

We are safe

Yes, we were in Thailand before the disaster, but we left the area 3 weeks before it occurred. We were in Australia and could hardly believe our eyes when we chocked saw it on TV.

Vi var i Thailand rett før flodbølgen, men heldigvis forlot vi området før katastrofen kom. Vi var i Australia på tidspunktet det skjedde og har ikke merket annet enn hva vi leser på nyhetene. Alt er bra med oss.

tirsdag, desember 28, 2004

Julen 2004


Julaften 2004: Vi har benket oss i Port Stevens. 29/25 grader i vannet/luften. Australia er ganske strenge mht. alkoholsalg. Vi får ikke det på super’n. Vi må i egne sjapper. Jeg fant en driv-in liquer shop og fikk med fire kalde pils til formiddagen på beach’en med nisselue. Heldigvis fant vi en luftig sommervariant. I 3 tiden kjørte nissen forbi og delte ut godter. I sommervarmen var det nok greiest å sitte luftig på lasteplanet til en pickup. Vi spiste middag rundt kl 1900 – pizza! Det er ganske rart å se julepyntede telt og campingvogner. Julekvelden er kvelden før Dagen her nede. Vi gleder oss til pakkeåpning i morgen tidlig.

1. juledag 2004: Vi pakket opp gaver i grålysningen. Særlig spenning knyttet det seg til Øyvinds gave til Hedda. Hvordan han har greid å sende en virkelig gave via mail har vært en gåte i en drøy uke nå. Gavekort på amazon.co.uk var en megahit! Frokost med julekaker og plumpudding. Mye av puddingen gikk i søpla etterpå. Deretter dro vi til Nelson Bay Golfklubb og spiste lunsj – et koldtbord som sprengte budsjettet vårt. Vi ruslet en tur etterpå for å strekke litt på oss. Alt stengt og alle ute å går tur som oss. Vi var litt redd for ikke å ha kledd oss opp nok. Vi har jo ikke akkurat med oss finstasen i sekken, men vi hadde tatt på oss det reneste og peneste vi hadde. Det gjorde oss ganske overdressed. Vi grillet på campen til sist. Sammen med en Cabernet-Shiraz blanding som er ganske spes for Australia, fikk vi den rette julestemningen: Ubehaglig mette sang vi julesanger langt inn i julenatta.

2. juledag 2004: Alt er over. Alle butikker åpne og julepynt selges til ½ pris. Vi booket oss på delfinsafari den 28.
Se julebilder

lørdag, desember 18, 2004

G'd day mate,

Returbilletten er bortkastet. Her vil vi bli! Supervennlige mennesker som snakker engelsk gjør det lett å leve. Smil og hilsing alle veier. Usannsynlig vakkert land og eiendomspriser som er til å leve med. Hva sier du for eksempel om 40.000 mål med to bolighus og diverse uthus for 3-4 norske millioner kroner? Har plass til å holde på med de fleste hobbier da! Jada, jeg vet vi har sagt det før, men Australia er bare helt utrolig fantastisk.

Vi leide oss en bobil. En ganske svær doning av en Mercedes. Tøffet ut av Sydney, hovedsakelig på venstre side av veien. Reiste inn til Blue Mountain ca 1000 m.o.h. Derfra opp til Hunter Valley hvor vi smakte på vin. Planen var førts å komme ut til kysten omtrent ved Brisbane, men det er alt for mye å se på under veis. Nesten hver eneste lille landsby er verdt en stopp. Og rundt hver eneste sving er det et vakkert landskap å se på. Og i mellom de er det en nydelig spasertur eller severdighet. Vi kom ut litt syd for Croffs Harbour. Da hadde vi kjørt drøyt 1000 km, noen ganger helt opp i 60 km/t. Vi har trasket ut i bushen både til fots og til hest og sett kenguruer på nært hold. De er utrolig lite redd oss. Kanskje vi burde vært reddere for dem?

Vi har kjøpt oss adventskalender og et plastikkjuletre og pyntet det med stjerne i toppen, men det hjelper ikke så veldig på julestemningen. Jentene leser ”Girlpower” (et tenåringsblad) hvor intervjuobjektet sier at det beste med sommeren er julen… Slikt blir litt feil.

Se bilder fra New South Wales

Singapore

Singapore går det fint an å leve i. I hvert fall hvis du ikke MÅ spytte på bakken og kaste søppel hele tiden. En merkelig og herlig miks av kulturer. Chinatown for kinesere, Little India for Indere. Gamle, fine colonihus av sør-europeisk stil oppført og organisert av engelskmenn til bruk for alle. Businessområde med maks mønehøyde 268 meter er synlig fra alle steder i landet. Så rent på metrostasjonene at det er flaut å sammenligne med stuegulvet hjemme. Og det midt i ettermiddagsrushet. Så trygt at gamle damer kan ferdes hvor de vil med hele pensjonen synlig i hånda midt på natten. Vennlige og smilende mennesker rundt deg på alle kanter. Alle moderne hjelpemidler tilgjenglig. Klima som er passe varmt hele tiden. Er det ikke i grunnen akkurat slik vi vil ha det?

OK. MÅ du spytte, eller MÅ dytte dop på noen så er det kanskje ikke så kjekt. Er ikke helt sikker på om det er så kjekt hvis noen TROR du pleier å spytte eller dytte dop på noen heller. Men bortsett fra det, er det megabra.

Fant ikke helt ut hvordan de søker seg ut i naturen, men de reiser vel kanskje til utlandet? Et naboland 3 km unna så billig at ungenes ukelønn holder til et weekendopphold for hele familien er jo også praktisk da.

I det hele tatt. Singapore er topp. Helt topp. Det går fint an å leve der hvis man som sagt bare ikke MÅ spytte.

Hedda stakkar, landet med øreverk som dukket opp fra ingen steder på et par timer. Og før vi viste ordet av det var trommehinnen sprukket. Første dagen lå hun til sengs. Andre dag av vårt todagers opphold var hun med oss, om enn ganske redusert. Ganske kjedelig. Når galt skal være var vel kanskje Singapore det beste stedet det kunne skje i. I hvert fall av de landene vi har vært i til nå. Leger som virker dyktige og som snakker et språk vi forstår er et pluss i slike situasjoner.

Se bilder

lørdag, desember 04, 2004

Sol, strand, bading, et regnskyll og sol, strand, bading. Fire late uker på stranda er over. Vi har gjort så lite vi har kunnet disse ukene. Derfor har det heller ikke vært så mye å skrive om.

Selv om vi har prøvd å unngå det har vi jo gjort litt. Børre har jobbet masse. Fra 10-23.00 nesten hver dag. Thea, Hedda og Sture har studert buddhismen, gjort ferdig norskpensum og engelskpensum for i år. Hedda og Solveig har tatt dykkesertifikat. Børre har oppfrisket sitt etter 20 år uten dykking. Thea og Sture har lært å dykke med luft i basseng. Vi har kjørt gocart, Sture er et naturtalent når det gjelder å finne idealsporet, og Hedda er nesten fullbefaren på 125cc motorsykkel. Vi har ridd på elefanter, sett på dyreshow og holdt en ekte, levende tiger på fanget. Men resten av tiden har det ikke skjedd noe. Vi har bare slappet av og kost oss på stranden. Ja, ikke den dagen vi hadde tropestorm her da.

Vi bor i Fisherman Village. I annen etasje på Nick & Nicky restaurant med stranden helt inn på terrassen. Helt nord på Kho Samoui. En liten landsby som er nesten helt skånet for den verste masseturismen. Femti meter bort i gata her ligger Mikes pub.

Se bilder fra Bangkok og Samui

fredag, november 12, 2004

Obs, I did it again!

Jeg skrot av den fine internettcafeenjeg fant i gaar. Den er kjempefin. Forbindelsen er god og de to jentene som driver den er soete. Naa er det slik at naar jeg skal sende litt stoerre ting maa jeg koble min egen PC til nettverket. (Til orientering for de som ikk ehar vaert paa internettcafee foer sa sitter jo alle andre ved cafeens egne PC'er)

AA bruke min egen PC pleier aa gaa helt fint - eller saa gaar det ikk ei det hele tatt. Da vet de som driver cafeen det. Det gikk helt fint i gaar ogsaa. Det var bare det at naar jeg koblet meg fra saa krasjet jeg hele nettverket. Alle som var paakoblet ble kastet ut. Og det var jo en del siden dette er den beste cafeen paa oya. De som var midt i lange mailer likte det spesielt daarlig...

I dag, naar jeg skulle koble meg paa, saa skjedde det igjen! Alle ut! Jeg som tenkte at det i gaar var en enkeltstaaende hendelse! Det blir litt ekstra pinlig naar de som driver det ikke skjonner noe av hverken PC eller nettverk og engelsken er begrenset til "to bat poer aeur" og de bruker nesten en halv time paa aa fa driften i gang igjen og de andre pa cafeen begynner aa spoerre meg om jeg vet om andre cafeer her omkring.

Jeg haaper de snart er ferdige med aa male den andre cafeen, for de smiler litt stivt til meg naa....

torsdag, november 11, 2004

*** ENDELIG BILDER OGSÅ FRA JAPAN ***

Endelig har jeg funnet en internett cafe hvor jeg kan laste opp bilder - og jeg har lastet de opp! Siden vi reiste fra India har det vært dårlig med internettforbindelse. De forbindelsene jeg har hatt har enten vært så trege at opplasting ville tatt flere dager eller de har vært så ustabile at opplastingene bare har blitt avbrutt. Nå har jeg funnet en skikkelig cafe og bilder fra Nepal, Tibet, Beijing og Japan er lagt ut. Klikk på linkene på slutten av hver artikel får å se de.

mandag, november 01, 2004

Tilbake på gamle trakter i Japan

Vi gikk av metroen på Ikubara stasjon sånn ca klokken 17.00. Akkurat når skumringen hadde begynt. Til da hadde vi bare sett Tokios bakgater langs toglinjen fra Narita flyplass og inn til sentrum. I det vi gikk ut på gaten ble vi slått halvveis i svime av neonlys i alle regnbuens farger og med alle tenkelige - og utenkelige bevegelser. Når vi fikk grønn mann stoppet bilene og vi kunne gå uhindret over gaten. Det er første gang vi har opplevd på nesten tre måneder. En merkelig følelse.

Vi har besøkt gamle trakter fra den tiden Solveig jobbet her. Vi har sett skyskraperne i Sjinjuko, kjørt heis med speedometer, handlet eksklusive konfekter i Ginza, vandret i 400 hundre år gamle hager, besøkt Shintoist tempel, ruset oss på hightech elektronikk i Akihabara og sett og blitt sett i ungdommens Akasak en lørdag formiddag. Vi har spist Shushi i en shushibar hvor maten kom på løpende bånd langs disken. Bokstavlig talt. Vi har spist på en eksklusiv restaurant, sittende på tatamimatter på gulvet og vi har spist på skikkelig japanske fastfood hvor man bestiller maten i en automat ved inngangen og spiser den ved ”bardisken” etterpå. Japanerne vet hvordan man lager god mat selv om måltidet skal gå litt fort unna. Solveig har til og med fått frisket Japansken sin og slenger rundt seg i hytt og gevær. Vi har bodd på en ryokan, et typisk japansk hotell midt i Tokio. Skoene av ved inngagen og tatamimatter på gulvvet. Sengene redd opp rett på matten og toalettsete med innlagt varme og rompespyling – stillbart både i sprutetrykk, pulsering og spredning.

I dag har vi hatt en rundtur rundt i Hakone nasjonalpark. Vandret blant svovelsprutende åpninger i vulkanen, reist med taubaner, kabelbaner, fjelltog og båt. Avsluttet med spa i kilder så varme at du kan koke egg i de. Apropos egg. Vi har også spist noen meget spesielle svarte egg kokt i svolholdig vann fra vulkanen.

Japan er hærelig, men svindyrt. Denne uken har vel kostet oss mer en de neste 4-5 kommer til å gjøre til sammen.

Bilder fra Tokio og fra Hakone Nasjonalpark

mandag, oktober 25, 2004

Kontraster utover det fattbare i Beijing

Vi ventet oss Beijing som en masete, skitten by med kaotisk trafikk og daarlig vestlig arkitektur. Vi fant en moderne storby med gamle roetter og med parkanlegg og lunger som faa vestlige byer kan vise maken til. Vi bor i et Hutong-omraade. Omraader som ble bygget opp etter at Djengis-Khan herjet her foer oss. Husene er nyere, 100 til 200 aar gamle de fleste av dem. Inne i dette omraadet fant vi et skikkelig backpacker hotell av den typen vi liker. Det heter forresten Down-Town Backpacker... Et par steinkast fra den forbudte by, den himmelske freds plass og moderne handelssentra. Inne i gata er det et naboskap som er helt utrolig. Folk tar skikkelig vare paa hverandre og passer paa hverandre. De passer godt paa oss ogsaa. Naar Hedda slaar badmintonballen opp paa hustaket og jeg maa loefte henne opp slik at hun kan maake den ned igjen med en mopp saa er det noe som angaar hele gata og det vekker allmenn jubel naar ballen kommer ned igjen - og allmenn fortvilelse det neste minuttet naar den paa ny er paa taket.

Vi har besett den Himmelske Freds plass, Den forbudte by og sommerpalasset. Det siste var ikke Sture med paa av grunner som ikke hoerer hjemme her. Vi feiret Thea og Stures bursdag den 23.10 paa den store muren med skikkelig bloetkake og bursdagsanger. Etter reaksjonen aa doeme er vi vist de foerste som har gjort noe slikt. Takk for oppmerksomheten fra dere som husket dagen og fy til dere som ikke gjorde det(!)

I dag leide vi sykler og syklet rundt i de trange gatene i Hutong-omraadet og rundt i parker med herlige vann og kanaler. Lunsjet med bakte soetpoteter paa en bro over en liten kanal. Har nydelig hoestvaer. 10-15 grader og sol. En skikkelig herlig maete aa tilbringe en storbysoendag paa. Ikke saa vanskelig forresten i en saa herlig storby som dette.

Blir trist aa reise fra Kina, men Tirsdag neste uke kaster vi oss paa flyet til Tokyo. Vi ville egentlig bli lenger og og besoeke Shanghai, men for aa gjoere en lang historie: Vi hadde turistvisum for 60 dager med oss hjemmefra. I Nepal maatte vi kansellere disse og lage et gruppevisum for aa faa lov til aa reise inn i Tibet. Med fem i familien var det nok til aa lage en gruppe. Gruppevisumet gjelder bare for 30 dager. Dette kan kanskje gjoeres om, men da trenger vi en reiseleder. Vi fant noen som kunne vaere reiseleder, men det er ingen garanti for at gruppevisaet kan forlenges. Soeknaden vil koste NOK 2500 uten garanti for utfallet. Alternativet er aa reise til Hongkong og soeke om nytt visum. Det vil koste skjorta og ta tid. Resultatet ble at vi droppet Shanghai og roet oss et par dager ekstra i Beijing. Rester etter gammel stivbent kommunisme.

Se bilder (Disse kommer snart hvis de ikke er her)

onsdag, oktober 20, 2004

Pingyao - slik vi forventet aa finne Kina

Vi landa i Pingyao. En liten og godt bevart hemmelighet midt i Kina. Byen var en gang Kinas finanssentrum, men etter at keisertiden opphoerte og veien fra Beijing til Xian ble lagt om forsvant byen ut i moerket. Ingen ting skjedde og all modernisering som de fleste andre byer gjennomfoerte hadde ikke Pingyao raad til. Selv Mao og co. Lot byen stort sett i fred, og vips, saa fikk man en hel by, omgitt av en komplett bymur og fylt med hus fra Ming dynastiets tid. Smaa hus med en fasade mot veien og et ombygget atrium bak seg. Ingen biler, ingen McDonalds og heller ingen annen forurensning. Eneste haken er at det ikke er noen visa-automat der heller.

Naermeste mulighet for uttak er 10 mil unna og 2 timer med tog hver vei! Jeg la i vei klokken 800 om morgenen og returnerte med hard cash klokken 1830, saa det var jo fort gjort! Cash kommer vist av det gamle kinesiske ordet for mynt saa.. Ungene tjente ogsaa gode cash her. For skuelystene kinesiske turister holdt de en halvtimes sangforestilling paa gata og tjente mer enn de fleste shappene her har gjort de dagene vi har vaert her.

Pingyao er akkurat slik vi forventet at Kina skulle vaere, bare mye, mye kosligere. Derfor ble vi her en ukes tid. Bodde i et aldeles herlig hus inne i et slikt atrium. Storkoste oss. Jobbet mye, barna lekte mye i gata og vi rusla rundt i byen uten aa dra paa noen egentlig sightseeing.

Se bilder (Kommer saa snart jeg faar lastet de opp fra en skikkelig forbindelse)

tirsdag, oktober 12, 2004

Kina, Marco Polo og vi

Du tror det ikke foer du ser det! Kina overrasker. Et moderne, velfungerende land med effektive kommunikasjonsmidler og vennlige mennesker. Vi lager ikke saa mye oppsikt som i Tibet, men vi lager nok styr naar vi kommer med vaare tre vestlige barn. I gaar besaa vi terrakotta haeren. Da ble vi omringet av 50 kinesere som ville ha bilder av barna. De stod der som filmstjerner mens blitsene haglet rundt dem.

Vi har hatt 3 late dager paa cruise nedover Chang Yang (Yangsi River), eleven som er selve livsaaren gjennom Kina. Litt kjipt at ingen snakker engelsk her, men de faa som gjoer det er veldig ivrig etter aa snakke med oss. Paa baaten traff vi Anna fra Columbia, Valerine fra Belgia og Jean-Marc fra sveits. Resten var kinesere uten navn. Vi hadde noen veldig hyggelige dager sammen â?? og vi laerte hvordan vi faar en middag for fem ned fra 50 til 15 yuan.

Det eneste vi merker til gammel kommunisme er Internet som virker mer som et kinesisk intranett. Mange farlige sider som BBC, CNN og DnbNor er blokkert. Det er ogsaa orsaken til at vaar web lenge ikke har blitt oppdatert.

tirsdag, oktober 05, 2004

Tibet

Dette er bare helt raatt! Vennligere mennesker kan man ikke tenke seg. Vi er landets stoerste attraksjon, helt sikkert. Overalt hvor vi gaar stopper folk aa ser paa oss og hilser og smiler. Og stopper vi opp litte grann kaster de seg over oss. Ikke for aa selge som saa mange andre steder, men for aa snakke med oss og ta paa barna. De klemmer og kjatrer. Dessverre kan ingen engelsk saa det blir lite verbal kommunikasjon. De gir oss gaver og klemmer og haandshilser. Vaare "hei", "adjoe" og "takk" paa Tibetansk blir foelgelig tatt gaatt i mot. Til og med i klostrene vi har besoekt vil munkene ta og klemme paa barna.

Ogsaa i Tibet ble vi oensket velkommen paa grensen, her med hvite silkeskjerf. Og det har vi laert; vi er i Tibet, ikke i Kina.

Vi startet paa 2000 meter ved grensen og steg til 5200 meter foerste dagen. Hoeyden begynte aa markere seg paa ca 4000 meter. Vi ble tungpustede og maatte bevege oss sakte. Vi overnattet i en fjellstue paa ca 4300 meter med utsikt til Mt. Everest. Neste dag hadde vi ikke saerlig problemer mer 5220 meters passeringen.

Vi besoekte Potala Palasset i dag, Dalei Lamas bolig foer han flyktet i eksil. Der fant en sjefsmunk ut at vi var norske, hvorpaa vi straks ble omfavnet som venner av Tibet med fredspris og det hele. Vi ble dekorert med det hellige hvite skjerfet og velsignet med oenske om et langt liv.

Fantastisk natur, skumle veier og god mat. Se bilder.


lørdag, september 25, 2004

Nepal - virkelig nærme himmelen

Vi var litt skeptiske til å reise inn i Nepal pga Maoistenes opprør. Men vi er glade vi gjorde det. Veldig glade! Vi ble tatt i mot på flyplassen med blomsterkranser av Neal fra India’s venner. Vi trodde vi kom til et fattig land. Etter India så vi ikke så veldig frem til noe vi forventet å være like slitsomt å reise, men for en overraskelse! Kathmandu er ryddig, pen, spennende og lett å være i. På postkontoret i India var vi innom en luke for å spørre hvor vi skulle, en for å veie brevet, en for å kjøpe frimerke, en for å få lim til frimerket(!), og to for å få stemplet brevet. I Kathmandu var det bare å gå inn og alt ble ordnet uten problemer av. Billig og reint over alt. Hvert fall nesten over alt. Bare så synd at vi ikke hadde planlagt å gå tur i fjellene her, for det ville vært skikkelig bra, men vi vil tilbake og gjøre det en annen gang. Har du lyst itl å bli med?

Vi ble et par dager mer enn beregnet i byen for å ta igjen noen mager som hadde begynt å slå seg vrange i India. Mandag måtte vi imidlertid dra videre, for fra tirsdag innledes en festival med påfølgende to dager streik, så da måtte vi vente en hel uke til. Vi kjørte en 4wd til grensen mot Tibet. Vi ble stoppet 4 ganger pga Maoistenes sabotasje på veien. De passet på at ingen var i veien når det smalt og at skaden ikke var større enn at den lot seg rette på en times tid. Om alle terrorister var som dem…
Se bilder

torsdag, september 23, 2004

Nå har jeg kjørt autorickshaw også. Jeg mener orntli’ kjørt med eieren i baksetet. Det i en gate som alle andre er full av biler, motorsykler, autorickshawer, sykkelrickshawer, sykler, fotgjengere, kuer, okser, vannbøfler, griser, hunder, geiter og aper – og med ca venstrekjøring… De fleste kjører nemlig på den siden hvor det er best plass. Hvis du for eksempel skal til høyre i neste kryss, så kan det være praktisk å krysse gate et stykke før hvis du ser et lite smutthull i trafikken. Smutthull betyr forresten ikke at det er tomt. Det betyr bare at de som befinner seg der er svakere enn deg. Sykkelrickshawer må for eksempel vike for autorickshawer og autorickshawer må skvette unna biler. Og alle må selvsagt svinge unna kuene. Oppi dette kjørte jeg autorickshaw og, ja vi lever alle sammen fortsatt.
I dag, mens vi stod alle fem samlet for å krysse veien, stoppet det forresten en stappfull bussrickshaw - det var sikkert ti passasjerer på den vesle mopeden – og lurte på om vi skulle sitte på.
Vi fant oss et deilig hotell i Varanasi. Noe over budsjett med en aura av gammel kolonialisme med Assi gath som nabo. ”Gath” er en trapp ned til ganges hvor rituell bading foregår. Denne oasen vi lever i har gjort det langt lettere for oss å venne seg til India. Vi har faktisk begynt å like landet!
Vi fikk tre karer til å ro oss oppover Ganges en morgen ved soloppgang så vi fikk sett nesten halvparten av de drøyt 100 gathene i byen. Inklusive gathene for likbrenning. Ikke alle brennes forresten. Et lik som fløyt i elven fikk vi vite var en som var blitt bitt av kobra. De som er bitt av kobra, hellige menn og barn brennes ikke. De bare dumpes rett ut i elven.
Elven er forresten så forurenset at den teknisk sett klassifiseres som kloakk. Ut i dette bader 60.000 mennesker hver dag. Noen tar et rituelt bad, andre t rent morgenbad. De fleste gjør en kombinasjon. Som alle andre morgenstell inkluderer det også tannpussing og munnskylling.
Vi traff Rajiv med famillie for noen dager siden. Vi har besøkt de et par ganger og barna, på 8 og 11 år utgjør en perfekt match. Særlig Hedda og Pryianka har fått god kontakt. Rajiv, en forunderlig snill mann som bruker mesteparten av sin tid på å hjelpe andre, er også involvert i et barnehjem like her ved gathen. Vi har besøkt hjemmet. Ikke rare greiene etter vår standard, men et sted hvor foreldreløse barn blir tatt kjærlig hånd om. Morsomt å spise lunsj sammen med barna hvor vi måtte passe oss for apene som hele tiden ville stjel maten vår. I dag hadde vi også en spennende samtale om Rajivs neo-hinduisme.
Rajiv introduserte oss for Neal og Biggi som har videresendt oss til Nepal etter å ha ringt opp til sine venner der. Forhåpentlig hjelper det oss gjennom en del turristfeller som de sliter med der opp nå.
Inn på hotellet her traff vi også Marita og kollegaen. De skriver bok to i en serie om Indias Sarier. Vi har fått en innføring i kvaliteter og tradisjoner fra to av landets største eksperter på området. En kveld toget det inn en flokk fra et av de beste veveriene her omkring og holdt utpakning med indiske innkjøpspriser. Forferdelig at vi ikke kunne kjøpe mer enn vi kunne bære. Seks meter av beste silkekvalitet til 300 kroner. Neppe mulig å kjøpe i Norge i det hele tatt.
Hotellet er som hentet ut fra en Agatha Christie roman. Alle kjenner alle og et Australsk/Sri Lankask par har invitert oss til Melbourne. Nede på gathen, hvor et par dusin mennesker utlever sine liv, kjenner vi de fleste. Så nå som ting begynner å gå seg til her er det vel snart p åtide å dra videre. Vi forsøker å få en flybillett til Kathmandu på tirsdag. Derifra vil vi fortsette inn i Tibet hvis vi slipper frem.
Se bilder fra India

onsdag, september 08, 2004

Kultursjokk i India

Etter et par ufrivillige, men hyggelige dager i rene, pene, moderne Hong Kong dro ankom vi New Delhi klokken 0200 om morgenen. Forste mote med det officielle India var en representant for det statlige "Trafic Police Prepayed Taxi". Den anbeflte og sikreste maaten aa ta taxi. Han skulle ha 275 Rupi for aa frakte oss til byen. Rielig riktig pris det. Jeg holdt opp tre hundrelapper og spurte om han hadde veksel for 300, hvilket han bekreftet. Imidlertid tok luringen a la en hundrelapp under skrnken og trakk opp en 50 lapp i stedet. Et utrolig darlig utfort trikk. dessuten hadd jeg ikke 50-lappper for jeg hadde nettopp vekslet inn noen US$. Klokken to om natten er jeg ikke alltid like hyggelig. Jeg tente paa alle pluggene. Boyde meg under glassveggen som skilte oss og tok tak i fyren og trkk han hylende ut paa gulvet. Paa veien fikk han med seg min hundrelapp og gav meg den tilbake. I samme oyeblikk som vi kom ut fra buret hans kom det 15 vepnede soldater og 5 befal med med opp til 3 stjerner hver. Det ble en masse roere. Jeg matte levere inn en skriftelig anmeldelse og fyren knelte forran meg og ba om unskyldning. Etterpaa, naar jeg bestillte taxi fra det konkurerende selskapet i buret ved siden av, og som hadde sett hele opptrinnet, fikk vi veldig god service.

India fremstaar som en diger, stinkende soeppeldynge med aapen kloakk rennende alle steder. Samme hvor vi gaar, samme hvor vi ser er det ligger det store hauger med soppel, piss og baesj fra dyr og mennesker. Etter noen dager har vi skjont at rickshaw, med sykkel eller mottor, er maaten aa komme seg frem paa uten aa bli stekt av solen og uten aa matte traakke i all driten. Problemet da er bare tiggere. Voksene og barn. Med og uten armer og ben. Noen spedalske og andre med andre lidelser. Det er ikke lett aa si "nei, ga vekk" naar vi selv vasser i velstand, men vi har heller ikke raad til aa hjelpe alle saa vi maa gjore oss harde.

Fra Delhi dro vi med bil til Jaipur. Var der i et par dogn og saa en rimelig hyggelig by med vindpalasset og apetempelet som stoerste attraksjon. Bodde pa et meget rent og pent hotell. Det var deilig. Derfra dro vi med buss videre til Agra. En industriby som regnes som en av de mest forurensede og kriminelle i landet. Vi er her bare for aa bese Taj Mahal. Det var vakkert og naa vil vi forsoke aa komme oss til Varanasi saa fort som mulig.

Har ikke lagt ut bilder herifra fordi linjene er meget trege.

onsdag, september 01, 2004

Bilder fra Aswan

Bilder fra Aswan er nå lagt ut. På grunn av trege internettlinjer har ikke det blitt gjort tidligere. Nå er vi i Hong Kong med bredbånd på rommet og varmt vann i dusjen så det er nesten som hjemme - selv om Børre stanger hodet i bagasjehelyllene på bussene og må bøye seg under dusjen.

Petra - Amman Dubai -goodbye Midtøsten

Vi tok inn på et greit hotell med veldig koselig resepsjon. Vi fikk et stort rom med privat bad og WC. Skjønt, med et vindu som mangler glass inn til naborommet kan det vel neppe kalles særlig privat.
Vi tilbrakte to dager i byen som har vært kjent for vesten helt siden Indiana Jones var der i 1992. For andre har den eksistert i om lag 3000 år eller så. Hogget ut i fjellet. Fantastiske surrealistiske farger og detaljer som i alle andre ”konglige” byggverk fra Athen og Roma. Lurer på hva de gjorde når de hogget feil. De begynte vel ikke bare på nytt igjen?
Etter Petra tok vi bussen opp til Amman. En utrolig kjedelig by med 1,5 mill. innbyggere og stinkende forurensning. Vi fant et hotell det gikk an å bo på et par dager med trivelige betjening. Vi spurte hva såpe het på arabisk, men det viste de ikke hva var.
Vi tok taxi (taxi er fremkomstmiddelet i Amman hvis du er mer enn fem personer. Er du færre så deler du på en med nøn andre) til Dødehavet. En sprø opplevelse og flyte som kork. Det svei vanvittig når vi fikk vann i øynene eller munnen. Vi tok foreskrevet leirebad med leiren fra bunnen og lot den tørke in i solen. Fikk skikkelig babyhud alle sammen, og nå kan huden vår forventes å være mye sunnere enn før.
Vi hadde tenkt oss til Damaskus og fly videre ut fra Midtøsten derifra. Det viste seg at det var dyrere og dessuten fikk vi ikke plass på nøn fly, så vi droppa hele Syria. Synd for vi har hørt mye fint om både Damaskus og Syria, men skule vi reist opp måtte vi betale utreiseavgift fra Jordan, og Visum avgift en gang til i tillegg til flybillettene. Vi heiv oss på et fly til Dubai i stedet. Derfra går turen videre etter 9 timer i transitthallen til Hang Kong. Der blir det to dager og en natts opphold før India. Egentlig ville vi ikke hatt stoppover i det hele tatt i Hong Kong denne gangen, flybillettene gikk ikke opp på annet vis.

søndag, august 29, 2004

Safari i Wade Rum

Vi reiste på måfå ut til Wadi Rum. I landsbyen Rum traff vi Josef. En beduin som ville ta oss med på safari i ørkenen. Vi bunkret vann og sammen med Farok fra Sudan som sjåfør dro vi ut i området hvor Lawrence of Arabia herjet for 80 år siden. Muligens i samme Jeep som ham også. Gammel var den i hvert fall.
Vi så kilden han hentet vann fra og huset han bodde i. Vi så de underligste fjellformasjoner og hadde det ganske fett helt til bilen satte seg fast. Og rett etterpå stoppet med halve ørkenen i forgasseeren. Vi oppdaget at beduiner på safari ikke bruker skiftenøkler. Kamelene trenger vanligvis ikke det. Josef trasket i vei, mens vi kulan i skyggen.
Vi overnattet i en leir bestående av et telt satt sammen av gamle melsekker. Det var gamle Sumari(?) sin leir. Han bodde der sammen med 60-70 geiter og 8 kameler. Ved solnedgang kom slekten hans på besøk. Ca 15 stykker fra 4- 60 år – i en landrover 1971 modell stapp full av bagasje.
Vi hadde det greit. Ungene red litt på kamel og Børre kjørte litt ørkenrally. Etterpå pratet vi rund leirbålet, drakk te og de som turte røykte vannpipe. Josef laget beduinseng for oss i sanden og vi sovnet mens vi så på fjellene som ble opplyst av månen.
Vi tok morgenbussen til Petra. Børre satt i baksetet og ville gjerne ha gardinene i bakvinduet trukket for. Vi blei stoppet av politiet og sjåføren fikk 25 dinarer i bot for det.
Se bilder

fredag, august 27, 2004

Akaba, Jordan

Hvilken overraskelse. Jordan er et langt mer utviklet og vestlig land enn Egypt. I i hvert fall her i Akaba. Borte er selgere som stopper deg paa gata og trekker deg inn i butikken. Borte er den fullstendig kaotiske trafikken med nesten kontinuerlig tuting som tegn paa at motoren er i gang. Litt synd, men borte er ogsaa den konstante "welcome to Egypt". Bilene kjoerer i et tempo som er tilpasset en by. De aller fleste kler seg i vestlige klaer. Det gaar an aa stoppe ved en butikk og gaa inn aa se uten aa maatte si "no, no , no. No thank you. La, la, la. La shukuran. LA! I'm not intrested. I don't want it. LA!" Her kan man gaa inn og her blir man moett med vestlig kjoelighet. Ok. Ikke helt. Det er noen faa som forsoeker aa huke tilfeldig forbipasserende - og det er fortsatt en god del som sier "Welcome to Jordan". Ikke helt vestlige altsaa, men godt paa vei. Vi har slengt litt rundt i Akaba i dag. Planlagt litt hva vi skal gjoere og hvordan vi skal reise. Har vaert litt deilig aa komme til litt mer "sivilisert land" og se litt stoerre utvalg i butikkene. Vi reiser til Wade Rum i morgen og deretter til Petra.

torsdag, august 26, 2004

I Roedehavet

40 grader i skyggen. Vi staar opp tidelig - gjerne klokken 0630 - og gjoer litt skolearbeid og jobb-jobbing. Rundt 12 blir det for varmt til aa gjoere noe som helst, saa da spiser vi lunsj og legger oss foran en vifte og hviler. I tretiden begynner vi a roere paa oss igjen. Da rusler vi over veien og dypper oss i Roedehavet.

OK, hver dag er ikke helt slik. En dag var vi oppe ved det "blue hole" og snorklet. Helt utrolig. Navnet kommer av en aapning i revet som gaar langs hele kysten. Apningen danner en sirkel som blir helt blaa i kontrast til det groenne vannet over selve revet. Svoemte rundt og saa fisker og planter som faar de aller fleste akvarier til aa blekne. I dag var Hedda og Borre ute og dykket. Skikkelig med flasker. Vi dykket i tre kvarter og var nede paa elve meter. Vi har ikke ord som beskriver opplevelsen. Selv Hedda var stille i mange timer etterpaa! Helt utrolig,
fantastisk!

Rett over fjorden her ser vi Saudi-Arabia. Ganske rart a vite at vi er saa naerme det riket. Om kvelden bli hele landet roedt og havet rosa-roedt. Kanskje det er derfor de kaller det Roede-havet?

Se bilder

torsdag, august 19, 2004

Dahab på Sinaihalvøyen

Ikke annet enn en badeby som så mange andre. Gode snorkle- og dykkemuligheter i rødehavet. Vi bor i en ganske så rimelig og laydback backpacker camp. Sparer penger og koser oss. Blir her noen dager for jobbe og samle oss etter to ganske hetiske og begivenhetsrike uker.
Hedda, Thea og Sture i klasseromet.

mandag, august 16, 2004

Late dager på Nilen

I Aswan besøkte vi øyene utenfor med bl.a. en Namibisk landsby. To gutter viste oss rundt. Ubeskrivelig fattigdom.
Vi kastet loss på en Felucca og lot oss dels seile og dels drive med strømmen på Nilen. Helt utrolig å ligge uvirksom i to døgn under Afrikas sol. Godt beskyttet av en seilduk spendt over det meste av båten slanget vi oss på madrasser hele veien. Kaptein Haili styrte mens vi seilet - og sov når vi bare drev. Ahmed laget kaffe og mat, holdt båten ren, forestod alle fortøyninger og passet roret når kapteinen sov.

En stund var vi ganske irriterte på et New Zeelandsk par som skulle være med men som kom 2 timer for sent. Etter hvert oppdaget vi at det var Omar, arrangøren av turen, som gav dem et annet klokkeslett slik at han rakk å få solgt inn en tur ekstra til dem i forkant. Men vi kom oss jo av gårde etter hvert. Med på skuta var Masa fra Japan også. Han var ikke akkurat veldig godt forberedt og kunne ikke nok engelsk til å få med seg beskjeder som ble gitt heller. Men han smilte og lo hel tiden. Merkelig nok.

Jeg tror ikke jeg har gjort så lite på så lang tid på det jeg kan huske. Bare dormet, spilte litt Idiot (ja, vi spilte idiot. Det er et kortspill.) med vår 46 kort store kortstokk og så livet drive forbi.

Vil landet i Komobo hvor vi besø byens tempel. Derfra gikk turen i 110 med politieskorte til Luxor vie Edfu. Vi skippet tempelet der og gikk heller å drev rundt i byen en times tid. Så på markedet som lå 100 meter bak turistmarkedet med skomakere, slaktere og grønnsakshandlere ute på gaten.

Vel hjemme fremme i Luxor var Børre hjemme hos
Gamal og vasket tøy for skittentøyvasken vår ville kostet en formue å få gjort her på hotellet. Han lovet å komme med det i morgen. Håper han gjør det...

Se bilder.


Windsor hotell, Luxor

Kveld 1
Rommet har en stor glassdør mot fellesarealet med enveisvindu. Det fungerer aldeles utmerket på dagtid. Man kan se ut, men ikke inn. På kveldstid derimot, kan man se inn, men ikke ut. Derfor er rommene utstyrt med et teppe foran døren. Men ikke vårt. Der manglet teppe. Jeg ba om et teppe og fikk til svar at det ikke gikk an. Kanskje i morgen..

Måtte gjøre det ganske klart for resepsjonisten at det ikke var aktuelt å vente...


Kveld 2
Lyspæren på rommet gikk. Jeg ba om en ny og fikk til svar at det ikke var mulig nå. Ikke før i morgen tidlig...

Etter en mindre overtalelse kom imidlertid Muhammed opp med en pære, og et brukket ben.. Da ble det både lys og en lang prat..

Luxor, søndag kveld

Egypt er fortsatt befolket med usedvanlig vennlige mennesker. Først Muhammed som kom å skiftet lyspære. Han kikket på mobiltelefonen vår og var veldig nysgjerrig på den. Selvsagt ønsket han at han hadde en og lurte på om han ikke kunne få den. Det førte til en lengre samtale. Vi så på benet hans og ba ham gå til lege siden det sannsynligvis var brukket. Deretter så han på PC'en vår. Viste ham en inscanned bok om Islam. Han var dypt fascinert og rørt over vår interesse for Islam. Det tok nesten en time å skiftet den lyspæren.

Senere skulle jeg ut å kjøpe litt kjeks til Solveig som sultet. Første stopp var 4 gutter som satt og slappet av på en benk. De ønsket meg velkommen til Egypt og ville høre litt om hvordan ting var i Norge. Etterpå, når jeg kom ut fra butikken ble jeg stoppet av en ansatt som lurte på om jeg hadde fått det jeg ville ha. Hvilket jeg hadde. Om jeg var fornøyd, hvilket jeg var. "Then smile!!" sa han med verdens største smil.

På veien hjem ble jeg stoppet av en kar som jeg måtte hjelpe å skrive navn og adresse til en venninne på en konvolutt. Han hadde den på en lapp, men kunne ikke vestlige bokstaver. Som takk tok han meg med til nabobutikken og fikk eieren til å lage en liten papyrus bokmerke med navnet mitt på. Mens han holdt på med det fikk vi en lengre prat om papyrus kvaliteter og livet i Egypt.

Siste stopp på veien var en nøtteselger som holdt et foredrag om måleregler for nøtter og hvordan han kunne lure på målet. Han klarte å fravriste meg E£2 (=NOK 2,00) for en pose nøter. Jeg betalte sikkert dobbelt pris, men han startet på E£10 så om han lurte meg på en krone så var den verdt praten.

Slik kan jeg fortsette i det uendelige. Alle vi møter smiler, vitser og kjenner oss igjen. Mange vil selge oss noe, men respekterer lalala (=nei,nei, nei) når vi har sagt det en to-tre ganger. Uansett er det bare hyggelige og vennlige mennesker her. Noe langt annet en skremmende fundamentalister slik vi kanskje hadde fryktet.

onsdag, august 11, 2004

Aswan

Vi tok nattog fra Kairo opp Nildalen til Aswan. Fordi vi bestilte så sent fikk vi ikke plasser ved siden av hverandre. Vi var spredd over tre vogner og satset p å bytte om på det slik at vi kunne sitte samlet. Etter masse styr, peking og tenking og grubling fik vi det til å gå i hop. Egypterne viste seg som vennligheten selv og skjønte godt at vi måtte sitte sammen med tre barn.

Vi ble ganske overrasket over å finne at Egypt her nede er mye mer som et middels underutviklet afrikansk land. Fattigdommen er mer synlig, og byggeskikk og mennesker mer som resten av Afrika - og betydelig varmere enn Kairo. 40 grader når vi gikk av toget klokken 11.30. Drøyt 45 litt lenger ut på dagen. Heldigvis et lite pool på taket av hotellet med utsikt over krusbåter og felucaer på Nilen.

Vi besøkte tempelet til Iris, Aswandammen og Ramses II's tempel ved grensen mot Sudan. Imponerende 20 meter høye statuer som voktet innseilingen til Egypt fra sør. Vi måtte kjøre i konvoi med politeskorte tre timer hver vei. Slitsomt, men vært det. Se bilder

Farvel Kairo

Det er ufattelig hyggelig å vandre rundt i en by hvor både rik og fattig, forretningsmenn og gatefeiere, polit og gategutter smiler til en og sier "Velcome to Egypt". Selv om noen selvsagt vil selge oss noe er det slett ikke alle. Vi vil jo også gjerne selge noe til turistene i Norge. Vi bruker kanskje andre markedsøringsmetoder, som kanskje ikke virker like påtrengende, men som faktisk er mer effektive. Samtidig går vi rundt å sier "her kommer de jævla tyskerne i boblier. De har med seg mat hjemme fra og kjøper alt for lite her". Det blir litt annerledes holdning når både barn, voksne og gamle smiler til en på gata og sier velkommen.

Ungene ville tegne litt og vi satt oss til ved bredden av Nilen slik at de kunne tegne. Straks kom det folk rundt den for å se hva de tegnet. Noen guttet i 20-årene tegnet tegning til Sture med arabisk og Europeisk skrift. Veldig morsomt.

Kairo har vært en alle tiders positiv overraskelse. Passe laydback og nesten fri for kriminalitet. Selv sent på kvelden føler vi oss trygge i små bakgater. 18-20 åringer kikker litt mye på Hedda, men så lenge de bare ser så får vi leve med det. Ikke så varmt som vi hadde fryktet heller. Se bilder


søndag, august 08, 2004

Ørkensafari - under åpen himmel i Sahara

Helt utrolig ubeskrivelig! Vi reiste fra Kairo i en full buss til Bahariyya-Oasen SV for Kairo. 5 stykker på 3 seter i 5 timer med en 10 minutters rastepause midt i ørkenen. Med oss på reisen hadde vi Paul og Aine fra Australia med deres tre barn og Yoing, Hannah og Hedda(!) fra Korea. Fremme ble vi mottatt av Ahmed som hentet oss med sine to 4x4 Landrovere. Campen hans bestod av 8 stråhytter rundt en strådekket spiseplass.

Turens første bad fikk vi av alle steder midt i Sahara. I en kilde. Vi kjørte en runde og så på Oasen. VI så pyramidefjellet, varme kilder, kalde kilder og en kunstig saltsjø. Skikkelig offroad kjøring over sanddynene. Vi fikk også prøvd oss på en ørkenvandring alt for sent på kvelden uten vann. Med veiviser var vi aldri i noen farlig situasjon, men uten ham...

Etter en natt i stråhytter kom Hamoud med sin Toyota Landcruiser. Sammen med han kjørte vi mot den svarte ørkenen og den hvite ørkenen. Vi stoppet ved krystallfjellet og plukket krystaller og vi stoppet og plukket ørkenroser (blomsterformede steiner) Måtte også stoppe så sjåførene kunne gjøre fredagsbønnen.

Midt i den hvite ørkenen, blant surrealistiske, hvite klipper i alle tenkelige - og utenkelige - former slo vi leir. Hamoud og co. Rullet ut tepper, satte opp et bord, tente bål og lagde mat. Vi gjorde ingenting, bare nøt solnedgangen og en stjernehimmel vi aldri har sett maken til. Mens vi spiste fikk vi besøk av 4 ørkenrever også. De kom helt inn til oss. Bare en meter unna. De holdt seg rundt leiren hele natten.

De av oss som våknet i løpet av natten fikk se klippene badet i et surrealistisk, hvitt, kaldt månelys.
En fantastisk opplevelse som underbygger inntrykket vi har hatt sÃ¥ langt: Egypt er et land bestående av verdens vennligste og met imøtekommende mennesker. Aldri har vi møtt så mye smil og vennlighet noe sted når vi har vært ute å reist. Se bilder

onsdag, august 04, 2004

Pyramidene fra kamelpukkler

Har sett Keopspyramyden fra innsiden og utsiden - og alle de andre pyramidene i Ginza-området - ridende på kameler. Startet med ville "tørr ikke hyl" og sluttet i avslappet "Lawrence of Arabia"-stil. Veldig, veldig gøy selv om det ikke var helt det vi hadde planlagt.

Startet grytidlig om morgenen og hadde Mustafa som drosjeguide hele dagen. Traff ogsÃ¥ Muhammed fra flyplassen. Vi besåkte et papyrusmuseum som seg hør og bør. Fikk testet pruteegenskapene. Fra E£280 til E£70 står det respekt av, men om E£70 er dyrt eller billig for et stykke Papyrus aner vi ikke.

Besøkte de gamle pyramidene i Saqqara også. Utrolig hva de fikk til med stein for 4500 år siden! Ganske rart og ha stedet nesten for oss selv også.

"Hvorfor er det bare barn som jobber i dette landet?" ville Hedda med rette vite etter dagens iaktagelser. For det synes som om de fleste voksne er enten arbeidsledige i et land uten ledighetstrygd eller så er de meget rike. Barn derimot er engasjert over alt. Se bilder